Marty Beatricè - Om en hverdag utenom det vanlige

Skrivesperre, skrivesperre, og skrivesperre! Jeg er verdens dårligeste til å komme med oppdateringer her på bloggen, men hva skal man gjøre når motivasjonen er lav på grunn av at man har mangel på inspirasjon? Det spørsmålet har jeg ingen fasit på, men jeg tenkte jeg kunne gi dere en oppdatering, for jeg har ikke gitt opp bloggingen! Det kan kanskje virke ut som noe annet, men jeg har ikke lyst til å gi opp bloggen i det hele tatt, selv da skrivesperren er i veien og irriterer meg.

Jeg har ikke så mye å si, enn at det går opp og ned her på bondelandet! Dere fikk vell med dere at jeg bor veldig øde, og usentralt iforhold til det jeg faktisk takler? Hah, det går jo ikke noen busser her, så jeg føler at jeg sitter litt fast her, så bortsett fra det, så tror jeg hadde behovd en stor forandring, eller ikke forandring - men et godt mirakel, fordi jeg ønsker ikke å sitte her hver eneste dag og glo i veggen. Kanskje for mye å be om? 

Jeg kan jo vise dere hvordan jeg har det i "skrive-kroken" med dataen min, siden jeg ikke har så mye annet å by på her i bloggen. Jeg har jo ikke fått inn halvparten av tingene mine inni leiligheten min enda, så stolt som jeg er - så føler jeg at det jeg har fått ordnet her av det "lille" jeg har, ser faktisk bra ut. 

#Skrivesperre #Skrivekroken #Interør
#MittHjem #Hverdagen #Ensomt 
#Leilighet #MinHverdag

Siden 1 Desember i 2015 har jeg bodd et sted der det ikke går busser, du kan jo tenke deg hvor øde det egentlig er! Det har vært, og enda er vanskelig uten bil-lappen, har det vært vanskeligere enn forventet å bo som jeg enda gjør! Jeg har måte ofret mange hundre kroner for taxi eller kjøre av andre kjente, men sånn er det når man bor som jeg gjør den dag idag! Det krever ordentlig planlegging og en optimstisk tankegang, for jeg har lært at man skal ikke gi opp så lett etter at jeg har flyttet hit. Lettere sagt; jeg har fått satt livet ordentlig på prøve!

Jeg ville ikke i første omgang flytte hit på grunn av plasseringen, og null kollektivt transport går igjennom her! Jeg måte bare bite tennene sammen, og tenke at det er enten her eller bo på gata. Lenge leve den lille optimsten som lever i meg! Jeg hadde ingen rundt meg der og da, som kunne stille opp, men det er ganske forståelig, for alle har nok med sitt og har ikke akkurat luksus-plassen til å ha meg boende hos seg. Jeg er allikevell heldig som har 185 kvm alene, det er nære naturen, og er stille - så det er ganske avslappende, selv da jeg føler meg enormt ensom til tider. 

Jeg er på leiting etter ny leilighet stadig vekk, men det er ikke så enkelt da leie prisene er sky høye! Saken er at jeg vil helst holde meg innenfor Re kommune, da jeg har fått mer hjelp her iforhold til NAV, og andre ting, som ikke Tønsberg kommune klarte like fort som Re kommune gjorde. 

|| Bildet er tatt utenfor leiligheten min i Re, en eller annen plass.

 

#Leilighet #Bolig #BoAlene #Øde #Hverdagen #Hverdag
#Tbno #LivetMitt #Livet #ReKommune #Vestfold
 

Beklager for den uforsigbare oppdateringen fra min side! Saken er at jeg har hatt litt mye å tenke på de siste ukene, og har ikke tatt bloggen i prioriteringen. Det forstår dere vell? Jeg tenkte jeg skulle nevne litt om hva jeg synes om situasjonen om dagen, så kanskje dere som er venner, bekjente, familie og - uvenner, ikke dømmer meg så ekstremt. Det kan hende at det er folk som tror at jeg er ute etter oppmerksomhet, så om du tror at dette er noe form for at jeg ønsker en eller annen form for oppmerksomhet, eller at jeg synes synd på meg selv, så er det alltid et rødt kryss i høyre hjørne som gjør at du kommer ut av bloggen min.

Jeg er så lei av mennesker som prøver å motsi meg, når jeg allerede sitter med sannheten! Det virker som andre har en annen oppfatning om hvem jeg er, fordi jeg skal være den som er svakest, eller patetisk i deres øyne! Jeg vet ikke hva jeg gjør galt, enn at jeg prøver å være et menneske som forstår altfor mye, med en smule altfor mye følelser og tanker rundt/om alt.

Jeg har gjort feil som alle andre, som jeg har nevnt i tidligere innlegg; det er vell en skam at jeg har tråkket på feil stein! Poenget mitt er, skal det beskrive hvem jeg er idag, som jeg har jobbet så lenge med å nå? Nei, det bør ikke det, det bør være en start å se hvem jeg er nå idag og ut i fremtiden, bit for bit. Jeg er ikke lengre den jenta som satt på sidelinjen, og syntes synd på seg selv! Jeg er bedre enn det å synes synd på meg selv, fordi med det kommer jeg ingen vei i livet med, men samme gjelder de menneskene som prøver å gjøre meg ubetydelig på tanke med hva jeg gjorde feil i fortiden, for nobody is perfect.

||WeHeartIt.

 

#Negativitet #Fortid #Dømming #Fremtid #Nåtid #Mennesker
#Kritikk #Mistakes #Mistake #Feil #JegErIkkePerfekt #Livet 
#Samfunnet #Menneskeheten #DetÅLeve #Distansere 

Tenk deg, du er i en situasjon du ikke får endret før noen andre i samme situasjon gjør det også, det er slik det er for meg. Jeg går med hodet tungt hver eneste dag, og for hvilken grunn? Jo, fordi jeg er lei av mennesker bruker meg som et "fint" eksempel på de feilene jeg gjorde i fortiden, og bruke feilene imot meg. Jeg er ikke den eneste som bør ha skam for å ha tråkket på feil stein, gjort den største tabben som ikke var planlagt å gjøre eller havne i en helvetes krangel hvor alt var en misforståelse.

Det å måte være endel av det dumme, tragiske og egoistiske jeg gjorde, er til å kaste opp av. Jeg er godt klar over det, så ingen skal måte dra opp det kapittlet igjen, og igjen! Hvilken nyte gjør det for meg, eller alle andre? Ingen nyte.

Tilbake til det at jeg er et "fint" eksempel på det å være et mislykket menneske som ikke vet hva det er å respektere. Det er ikke respekt å si til noen at de ikke respekterer andre, men det viste du vell? Jeg gjorde ikke feil fordi jeg satt å planla å gjøre feilen, men er det ikke det som gjør meg til det "fine" eksemplet? For ingen viste hva som faktisk foregikk i hodet mitt, enn at på overflaten så virket jeg som en kald, egoistisk og negativ med vilje.

Skal jeg fortelle deg noe morsomt av respekt for meg, og alle andre der ute som opplevde meg som noe de trudde var en psyko fitte[Ja, jeg var det også, ifølge andre]? Sannheten var, og enda er at jeg var i mitt livs helvete; jeg viste ikke hvor jeg befant meg hen i livet, for ingenting føltes virkelig. Depresjonen og angsten tok meg i nakken og dro meg ned.

Mener du enda at det er en skam å være meg? Tror du jeg gjorde feil fordi jeg ville?

Jeg skal ikke legge de feilene jeg gjorde under teppet, med å bruke depresjon og angst som en teit unnskylding! Alle vet vel ar det er ikke slik verden funker, for å unnskylde sin oppførsel på grunn av diagnoser.En ting du ikke kan ta meg fra alt har en forklaring, dette er min forklaring.